Unni at MySpace

Unni & Deb på høstturne´

Jeg møtte Deb Girnius første gang i 1993/94. Hun var en av de få fremtredende jentene i Oslos viseklubb- og singer/songwritermiljø. Hun behersket til fulle denne tradisjonen som så mange av oss fanges av og aldri mer forlater : Å fortelle en historie fra hjertet gjennom stemningsfull musikk, levende framført.

Hun hadde kommet hit fra statene, og jeg opplevde henne som en lokal perle fra denne skattekisten som har preget min musikalske smak og utvikling. På Skillingsborgen i Oslo hørte jeg henne fremføre sine egne låter, med en kvalitet og en utstråling jeg bare hadde hørt maken til på de platene som lå øverst i bunken hjemme. Jeg hadde så vidt begynt å skrive låter selv, og dette var før jeg noensinne hadde framført noe eget. Hun ble min heltinne i miljøet, og etter en stund sto jeg selv på samme sene, skjelvende, med hakkete gitarspill. Deb hadde noe sånt som ti års forsprang på meg, og både jeg og publikum var klar over sakenes tilstand. Da jeg etter hvert fikk tilbud om å ha debutkonsert på Smuget i Oslo, (den konserten jeg ble "oppdaget" på), var det Deb som skrudde lyd. Hun kan det også.

Det skjedde mye i livet mitt i årene som fulgte, og i mellomtiden ble Skillingsborgen revet. Jeg mistet kontakten med viseklubbmiljøet. Men jeg tenkte ofte på denne jenta i bringebærrød genser, med mørke krøller og gnistrende øyne. Melankolsk det ene øyeblikket, et fyrverkeri det neste. Vi møttes tilfeldigvis igjen i fjor. Jeg dro for å høre henne, og hun fjetret meg stadig. Etter hvert har jeg lært å kjenne henne som en profesjonell entertainer og den blideste dama jeg vet om.

Deb Girnius er Norges eneste kvinnelige heltids-trubadur, med opptil 250 reisedøgn i året. Hun er så rå på gitar at hun bl. annet har spilt i solobandet til Joey Tempest. Hun synger som en engel og en hunndjevel. Jeg ville ha henne med på turne´! Mest for min egen del, litt for hennes, og fordi jeg syns folk bør få anledning til å høre henne i andre sammenhenger enn på pizzapuben kl. 03:00 lørdag natt. Hun kan unne seg en pause fra Hotel California, tenkte jeg. For jeg vil at folk skal høre hennes egne låter, som får meg til å holde kjeft og hysje på alle andre.

Hun takket ja! Så til høsten reiser vi med stemmene, gitarene og låtene våre. Deb og Unni og lydtekniker´n på Norgesturne´. Ingen av oss har lappen, så vi tar toget. Eller flyr hvis vi blir invitert så langt unna. Coming to a place near you, ville kanskje Deb si. Jeg gleder meg!

Håper vi ses.

Hilsen Unni