Musikk mot AIDS i fire verdensdeler
På våren 2001 ble jeg kontaktet ang. et spennende og nødvendig prosjekt.
Geir jobber i World View Rights, som jeg har jobbet med før og som
jeg vet har orden i sakene og tunge ting på gang, Erik Hillestad
og Kirkelig Kulturverksted kjenner jeg jo også til, og det var han
som fikk ideen til denne konsertserien. Planen var å arrangere fire
store konserter i fire verdensdeler: Thailand, Brasil, Sør Afrika
og Norge. Vi snakket om når og hvor, og jeg fikk en del lesestoff
om hiv- og aidsproblematikken med meg hjem. Da jeg hadde lest litt
og fått tallene inn i hodet, altså antall døde og smittede hittil,
ble jeg sjokkert! Det var tallene som gjorde det. Jeg sa ja takk.
Jeg hadde ikke vært i noen av disse verdensdelene før, men jeg har
spilt i andre sammenhenger og i land hvor noe annet enn min musikk
sto på dagsorden. Og det kan være en ganske mystisk opplevelse for
ei jente som meg, som er vant til (og nesten avhengig av) at de
som hører på vet hva det er de hører. At de har et forhold til musikken
min og meg. I disse landene var det åpenbart ikke sånn. I Thailand
er det sånn at de fleste ikke snakker engelsk. De har ikke noe spesielt
forhold til kassegitar som instrument eller den musikkgenren jeg
tilhører. De er også ganske kjendisfikserte. Jeg var dermed pinlig
klar over at alle de forholdene jeg trenger for å utføre min oppgave
var borte, i og med at det jeg lager er såpass personlig og tekstbasert.
Men det var jo saken som var viktig! Det var de smittede og de syke,
fellesskapet og de lokale kreftene som sto i fokus. Det hadde aldri
vært store konserter i disse områdene, og på hvert sted opptrådte
lokale superstjerner: Johnny Klegg, Miriam Makeba, Margareth Menezes,
Moss og Nicole, Bel Canto var med til Brasil, Sissel Kyrkjebø sang
i Oslo. Slik var det med alle konsertene, de ble arrangert på steder
det ikke er naturlig å sette i gang så store ting, midt blant dem
det tross alt gjelder. Og konsertene var gratis. Derfor var folk
innstilt på å ha det fint, og sjenerøse i sin mottagelse av oss
andre. Det gikk veldig bra i alle verdensdeler, og det var spennende
å oppleve forskjellen på publikum fra sted til sted! Måten de jublet
eller klappet på! I Thailand hylte de mens de sto helt stille. I
Brasil danset og hoppet de mens de klappet.. I Sør-Afrika jublet
de mer og mer etter hvor fort jeg spilte gitar eller hvor høyt jeg
sang. Men alle ga meg følelsen av at jeg var velkommen. Og det var
MANGE flere ansikter å se enn jeg er vant til!
Når man reiser så langt og av en så alvorlig grunn, blir kontrastene
store. Møtet med de hiv-smittede og deres familier i de tre landene
ble selvfølgelig sterke. Men det er også vanskelig å kjenne etter
hva man egentlig føler, fordi man beskytter seg mot det. Tilbake
på hotellrommet etter en dag i de fattigste områdene, mens jeg gjorde
meg klar til god mat og vin sammen med de andre norske, dukket mange
slags tanker opp. Håpløshet, håp, dårlig samvittighet, innsatsvilje,
misnøye, takknemmelighet eller ingen ting. Da hender det at gitaren
er en trøst eller en katalysator. Jeg har notert ned sterke ting
som ble sagt av folk jeg møtte. Sånt kan det bli låter av. Stemninger
til nye ideer. Men det er prosesser som kommer av seg selv, jeg
pleier ikke å sette meg ned og bestemme meg for å skrive om det
jeg opplever. Det bare melder seg på. Eller setter seg fast sånn
at jeg ikke kan bruke det. Foreløpig.
HIV og AIDS er den største trusselen menneskeheten har stått overfor.
De som hittil har dødd og de som har smitten i seg i dag, er like
mange mennesker som det døde i 1. og 2. verdenskrig til sammen.
Vi snakker om nærmere 60 millioner mennesker! Og siden smitten i
størst grad overføres seksuelt, er det fryktelig vanskelig å gjøre
noe med det. Det er ikke akkurat i en tilstand av seksuell opphisselse
folk tenker fornuftig. I deler av verden hvor prostitusjon er utbredt,
betaler fortsatt vestlige menn ekstra for å slippe å bruke kondom.
I Afrika er lærerne en stor smittekilde, siden det er vanlig at
enten de, eller fettere og onkler, tar jomfrudommen på unge jenter.
Og dette er sosialt akseptert mange steder, jenta har ikke mye hun
skulle ha sagt. Og hva vet vel hun? Uerfaren, i en landsby hvor
halvparten av innbyggerne er smittet, men hvor ingen "tror" på aids?
Hvor hennes egen bestemor kaller det for "den store influensaen"
og venter på at den skal gå over, mens sønnene hennes dør? Hvor
du risikerer å bli diskriminert eller til og med drept hvis du står
fram som hiv-positiv?
En hel generasjon står i fare for å bli utryddet i flere verdensdeler.
Noen prøver å gjøre noe med det. Det mest opplagte vil være å forsøke
å opplyse folk om sykdommen. Prøve å få vanlige mennesker til å
beskytte seg mot den. Siden det på meg virker fåfengt å mane folk
til å slutte å ha sex, verken der eller her, må bruken av kondom
være det eneste som nytter. Hvis ditt største idol snakker rett
til deg og ber deg om ikke å dø av uvitenhet, ikke å dø av motløshet,
ikke å dø av overlegenhet, ikke å dø av aids,- da kan det hende
at du hører etter. Miriam Makeba snakket rett til sitt publikum
i Sør-Afrika, og ba dem om ikke å dø. For det går an å unngå det.
Derfor bruker vi musikk i den desperate kampen som pågår i resten
av verden, og som står og banker på vår dør her i Norge. HIV er
bare en ferietur unna. Bare ett, lite veloverveid møte, unna. Bare
en følelse av at 'det ikke gjelder meg', unna. Og det er fort gjort.
Fem og en halv million mennesker ble smittet i år 2000! Det er mange
flere enn det bor i hele Norge. Av alle de ansiktene jeg så i Thailand,
Brasil og Sør-Afrika, lurer jeg på hvor mange som var smittet… Og
jeg lurer på om noen kanskje ble reddet av at de var på konsertene
våre? Hvis det bare var én, så var det verdt det! For den ene kan
smitte mange! Og hvis vi tror det ikke nytter, skjer det i hvert
fall ingen ting.
'CALL THE POLICE', denne cd'en med liveopptak fra konsertene som
nå er i butikken, er en fortsettelse av arbeidet. Jeg er med på
den sammen med de andre artistene. For hver cd som blir kjøpt her
i Norden, blir det gitt bort tre gratis kassetter i de landene vi
har vært. Disse inneholder informasjon om sykdommen, hvordan den
smitter og hvordan vi kan beskytte oss. Musikken og artistene på
kassettene snakker om det også, for det er ikke alle som kan lese.
Vi håper det blir gitt bort mange kassetter!
Du kan hjelpe ved å kjøpe ditt eget eksemplar i platebutikken. Har
de den ikke, så be dem skjerpe seg! |
|
