HVORDAN DET BEGYNTE

Jeg skulle spille piano. Det var det jeg skulle. Musikken har vært i meg fra begynnelsen. Men lyden av et piano! Følelsen av tangenter under fingrene! Svingningene i rommet lenge etterpå! Det var det jeg ville.

Så kom Roger Whittaker. Jeg var 6 og kan huske føleselsen av dybden i stemmen hans, hva den gjorde med meg. Uten å forstå språket, ante jeg hvilke historier og skjebner han fortalte om. Lyden av gitar. Den ville aldri hamle opp med lyden av et piano. Men likevel. Når jeg hører den samme plata nå, kan jeg huske glemte ting som tapetmønstre og lampeskjermer. Lukter og stemninger. Det kan godt ha vært der og da min kjærlighet til den akustiske singer/songwriter-tradisjonen oppsto.

Men det tok mange mange år før kjærligheten tok tak i meg. Gjennom Simon & Garfunkle. Lillebjørn Nilsen. Helt frem til Suzanne Vega. Da jeg fylte 12 og for sjuende gang hadde piano på ønskelisten, ga onkel meg en gitar. Vi stirret trassig på hverandre, gitaren og jeg. Det var et frustrerende møte. Den ville ikke snakke med meg. Jeg fikk ikke til å spille på den. Som straff ble den stående i skapet. I 10 år. En og annen gang forsøkte jeg meg på en forsoning. Min storesøster ga meg noen enkle akkorder å øve på og en liten bok med Lillebjørn Nilsen- og Dylan-låter. Gode broder, Stilleste gutt på sovesal en, Mr Tambourine Man, The Times They are A'changin'. Hun ga meg en dytt. Men ikke hardt nok. Gitaren var vrang, som jeg, og i skapet slapp jeg å se den mens jeg drømte om pianoet som ville forstå meg så mye bedre.

Slik gikk de 10 årene. Behovet for musikk vokste, og jeg fant frem til ting jeg likte. Talk talk. Genesis. Bruce Springsteen. Den første plata til Suzanne Vega lærte meg om uttale, atmosfære og tematikk. På engelsk fikk hun sagt ting som snakket til meg mer enn norske ord. Jeg begynte å skrive på engelsk. Jeg hørte Shawn Colvin. Stemmen hennes minner meg om treverk, tre og luft. Hun åpnet ørene mine for liv og nyanser i stemmen, frasering og personlig klang. Joni Michell litt senere med sine historier og alternative måter å stemme gitaren på.

I løpet av et halvt år forandret livet mitt seg. Jeg hadde sluttet på videregående og flyttet hjemmefra. Hadde dagene fri mens jeg jobbet kveldsvakter på Rikshospitalets pasientkjøkken. Jeg hadde ingen planer, ingen store hobbyer, ingen religion eller ideologi. Jeg kunne tegne, jeg kunne spille tennis. Men hva skulle jeg fylle livet mitt og dagene med? Hva skulle jeg gjøre med musikken?

På denne tiden begynte det å komme lyder fra skapet. Samtidig hadde jeg tatt mine første små skritt som sanger. Jeg vanket på pianobarer i Oslo, de som spilte der tok seg av meg, lærte meg låter og teknikk og inviterte meg tilbake for å synge med dem. Jeg fikk en følelse av publikum. Å synge hadde vært et stort ønske lenge, men samtidig noe av det mest personlige og utleverende jeg kunne foreta meg. Det var dritkummelt å ta disse første skrittene. Gitaren i skapet maste mer og mer. En dag åpenet jeg skapdøra for å finne ut hva det dreide seg om.

Jeg tenkte at hvis jeg bare holdt ut til jeg greide å spille én sang tvers igjennom uten å stoppe eller spille feil, så ville jeg vite om det var noe i det. Jeg satte i gang. Jeg ville gi det én uke. Spille hver dag. Ting skjedde. Jeg forlenget tidsfristen. Plutselig dukket det opp noe jeg ikke hadde hørt før. Den første biten av den første låta lå i fanget mitt. Det var gitaren sin skyld. Og litt min. Men mest gitarens.

Slik føltes det etter å ha snublet seg til å lage en låt for første gang. Siden kom fler, ganske kjapt faktisk. Jeg hadde truet med å selge gitaren, men nå hadde vi noe på gang. Det har vært som et slags ekteskap siden, fullt av krangler, skuffelser og frustrasjon. Men også intime øyeblikk, forståelse, gjensidig inspirasjon, petting og kjærlighet. I dag kan jeg si at gitaren min og jeg er på lag. Vi krangler ikke lenger. Det tok 7 år. Stadig nøler jeg ikke ett sekund når jeg får sjansen til å være utro med et piano. Med tid og stunder skal jeg kjøpe meg et. Det blir min store gave til meg selv.

Jeg begynte forsiktig å spille et par av låtene mine ute blant folk. På Skillingsborgen i Oslo, som nå er revet, hadde jeg min debut som singer-songwriter. Bekjentskapene fra åpen-mikrofon-kveldene der ga meg etter hvert tilbud om min første betalte konsert med navnet mitt på plakaten. Viseklubben Nye skalder arrangerte. Jeg inviterte familie, venner og gamle kjente. Jeg tok med meg Thomas som spilte gitar, slik at jeg ikke var helt alene. Foran mange kjente fjes i restauranten på Smuget denne kvelden snudde livet mitt seg. Blant publikum satt Finn Bjelke, musikkjournalist, radiomann og hyggelig fyr. Han likte det han hørte. Han stakk innom Ole Evenrud (Ole I'Dole) som da arbeidet som A&R (artist- og reportoaransvarlig) i Polygram. Et par andre han hadde tillit til nevnte navnet mitt i forbifarten. Ole reagerte på entusiasmen. Han ringte meg. Slik begynte det.